Tor Erik

Jeg kom nært innpå en altfor menneskevant hjort på plenen fremfor blokkene ved Løvåstjernet. Den fulgte med, men var helt rolig overfor meg på ca. 20 meters avstand.

Som ved alle slike nær-hjort-opplevelser (samt ufoer og gjenferd) blir det aldri gode bilder av slikt.


 

Bildet over er en beskjært versjon av dette:

 

Umulig å sitte inne på en ur-sommerkveld som denne, så det ble tur opp Stoltzen i nitiden en mandag. Nesten litt for varmt, enda det bare var rundt 20 grader. Som alltid var det bra trafikk både på vei oppover og på toppen.



For meg gikk turen ned igjen Skredderdalen.

I Austfjorden, ved utløpet av Hindenesfjorden, ligger Nesbø. 20 minutter å kjøre fra Ostereidet er en i sentrum for et mangfoldig landskap. De mange åsene og skogene på Lindås på en side. Fensfjorden åpner mot havet. Det indre fjordlandskapet med skogkledde fjellsider er å se på motsatt side. Lenger ute langs nordsiden av fjorden er det nakne berg og værhardt kystlandskap. En vegvesengrå bro binder fjellmassivene sammen. Alt dette møtes i fjordstykket utenfor Nesbø, hvor det også er mangfoldige holmer, skjær og viker. Skulle hatt en hytte og en båt her.

Ferja har gått, og jeg er den eneste i oppstillingsfeltet på ferjekaia i Sævråsvåg. Det kan bli lenge å vente selv om jeg er først i køen.

Ferja mellom Sævråsvåg og Duesund sluttet nemlig å gå for snart 20 år siden. Før det ble bra tunneler og veier mellom Instefjord og Knarvik var det vel så greit å ta denne ferja på vei til Bergen fra Sogn. Da kunne man visstnok nyte ei vidunderlig suppe på overfarten, i følge Vinskvetten og Salhuskvintetten.



Vegvesenet har stukket av med ferjelemmen og bommen, men heldigvis tenkt på dem som kjørte på autopilot ombord på ferja (uten å vente på beskjed fra Peder).



Her var det trolig enorm trafikk til isdisken på denne tiden av året da bergenserfamiliene skulle på helgetur til "hytten oppe i Sogn".



Sikkert litt kø her også i gamle dager, selv om det er vanskelig å forestille seg i dag.

Jeg gikk Nordsjøløypa fra vegen mot Turøy til Bølgekraftverket på Toftestallen, to lovende og innovative prestisjeprosjekt som bokstavelig talt ble knust.

Det første anlegget var basert på en svingende vannsøyle i et tett kammer, noe som ga 450 kW. Det ble bygget i 1985 av Kværner Brug og tatt av sjøen i en storm i 1988.

Veien som gikk ut mot den ytterste spissen av Toftestallen er skylt bort på den siden hvor det ikke er ly for havet. På enden av veien var vannsøylekraftverket plassert. Betongdeler ligger slengt på berget. Hvilken konstruksjon som egentlig stod der, er uvisst (muligens turbin og generator), men nede i skrenten stod innretningen som inneholdt vannsøylen. 




Det andre anlegget ble bygget i 1986 til 1988 og var i drift til 1991. Det var basert på en kilerenne hvor mest mulig sjø ble presset opp i et reservoar av bølgene. Reservoaret hadde noen meters fallhøyde til havoverflaten igjen og av dette kunne man få en effekt på 350 kW.

En sprengingsulykke ved utvidelse av kilerennen ble slutten på dette prosjektet. Norwave, selskapet bak kilerennekraftverket, gikk dundrende konkurs med avisoppslag om økonomisk kriminalitet og politietterforsking i kjølvannet, skriver BT.

I dag er hele anlegget ruiner. En halv bro er kastet et par titalls meter av gårde - enten i et forrykende uvær eller av den nevnte sprengingsulykken. Resten av broen står halvveis på pilarene og med forvridd rekkverk. 

Deler av bassenget i anlegget er fylt opp av stein og jeg kunne gå tørrskodd over til yttersiden til tross for den ødelagte broen. I den delvis ødelagte kilerennen stod det fortsatt opp litt bølgesprut, kraftig nok på en såpass fin dag med sørlig bris. Brakker er ramponert etter alle kunstens regler, og på selve kraftverket ved reservoaret har døren rustet vekk og alle vinduer er knust.

Professor emeritus Johannes Falnes sier til BT at ruinene på Toftestallen er nyttige for dem som er motstandere av alternative energiformer. Foreløpig ser det ut til at motstanderne får ha i fred dette "beviset" på at bølgekraft ikke er et reellt alternativ.




Ellers på turen: Utsikt fra Jurefethaugen, sørover mot vegen til Turøy og nordover mot Toftestallen.

Fredag 22. september var det 23 grader og sol i Bergen. Finværet måtte utnyttes, men selv om det var mye som minnet om sommer, var det en viktig forskjell.

Turen gikk til Lyderhorn, og jeg startet kl 18.30 fra Kvarven, som ligger på skyggesiden (bortsett fra kanten mot Kjøkkelvik).



I skogen på Kvarven støtte jeg på noe som jeg tror må være fluesopp, rød med hvite prikker. Det har jeg aldri sett før i virkeligheten, selv om jeg støter på mye sopp på disse tider.



Dette bildet sier jo litt om hvilken flott kveld dette var.



Men da jeg kom lenger opp og over på "solsiden", var sola på vei ned bak skylaget ute i Nordsjøen. Så da ble det ikke noe perfekt solnedgang å nyte.



Oppe på toppen kl. 19:30 begynte det å mørkne. Og det mørknet ganske fort. Det siste stykket på stien før jeg nådde asfaltveien på Kvarven igjen var det nesten umulig å se hvor jeg gikk. Det var skikkelig bløtt så joggeskoa fikk gjennomgå.

Så når sensommerfinværet skal nytes, gjelder det å være tidlig ute av dørene. Selv om været er fantastisk, er altså dagene er blitt atskillig kortere - og viser at høsten kommer uansett - enten værgudene vil eller ikke.

Noen utsiktsbilder (de fleste fra toppen av Lyderhorn):